En hjulmakers bauta

Avdukingen skjedde under et slektstreff. Et hundretalls etterkommere av Kari og Ingebret samlet seg på tunet til det vakre våningshuset, et tun som man deler med borettslaget rundt, og som tilog med har fått overta det gamle stabburet. Det deles broderlig på Øvre Kalbakken, slik var det også da Ingebret regjerte. Et vennlig-sinnet menneske med kristent sinnelag, en mann som gjerne solgte på borg der nøden var, og som aldri presset på for å få inn pengene.

Det var et av barnebarna, Kari Rognstad, som hadde dykket ned i familiehistorien. Hun mente hun på vegne av slekta kunne istemme med dikteren Einar Skjæråsen: «Je er glad for at je er ta folk, som bar tungt og trødde veg.»

Hadelendingen Ingebret Andersen og hans kone Kari gikk den lange og tunge vei. Hvorfor valgte de Øvre Kalbakken som bosted, spurte Kari seg, men kunne ikke gi noe endelig svar.

- Det kan være at denne gårds-teigen da var til salgs, og kan hende noen i slekta allerede hadde slått seg ned i området. Det betydde kanskje også noe at de ble nabo til Bredtvet, Hans Nielsen Hauges siste bosted, som var blitt et senter for legmannsbevegelsen.

Strevsomme år
Det unge ekteparet fikk noen strevsomme år. Først skulle det bygges låve og fjøs, så stabbur – deretter et nytt våingshus mer tilpasset en voksende familie.

- Den hundre dekar store gården var opprinnelig en del av Rødtvet; da Ingebret og Kari kjøpte gården tilhørte den Nedre Kalbakken. Og det var god grobunn for vekst, både innomhus og ute. Det ble en stor barneflokk, i alt syv, som kom til verden fra 1890 til 1905.

Jordsmonnet var rimelig godt, men det var mye stein som skulle plukkes unna før veksten av poteter, kålrot – høy og korn kom i god gjenge.

De måtte ha hjelp både i smia og på gården, og som det fremgår av folketellingen var det ofte unge menn og kvinner fra deres opprinnelige hjemsted som arbeidet der.

Byfolk om sommeren
- Økonomien var nok ofte så som så. Om sommeren leide de ut selve huset til byfolk, og bodde selv i kjelleren eller på låven. Kari var en sterk og dyktig kvinne, som tok vel så mye tak i utearbeid som innestell. Hun dro til torgs i Kristiania med rips og epler fra hagen og poteter fra gården.

Kari og Ingebret var engasjert i kristelig arbeid på Grorud, Ingebret var med i Østre Aker Misjonsforening i nærmere 50 år. De hadde ofte husmøter hjemme og om sommeren hagefest. Ingebret startet det første koret på Grorud, i tilknytning til bedehuset Betel. Han var musikalsk, og spilte selv fele og harmonium. Kari startet Grorud kvinnemisjonsforening.

Men så skulle Ingebret kanskje først og fremst bli husket som den dyktige hjulmakeren. Et av barnebarna, Kaare Madssen (bosatt på Høland), hadde problemer med å finne et brukbart hjul på gården ettersom låven brant ned i 1990, og med den alt utstyr og redskap.  Men Kaare fikk etter hvert tak i et hjul annetsteds fra, og fikk satt det i stand, og det er nå plassert utenfor våningshuset med en passende historiefortelling. Og det var Kaare som selv fikk æren av å avduke minnesmerket.

Etterpå ble det sunget og spilt – og spist. Kaare har arvet bestefars musikalske evner, han har vært aktiv i et spellemannslag på Høland, og med hans egne komposisjoner leverte musikervenner et passende potpurri med innslag av hans produksjon.