Pionértiden på Veivet

- Hvordan det hele  begynte?  redaktør Hjalmar Kielland stiller selv spørsmålet.

- Som ved  en ren tilfeldighet, som med det meste i verden.
Fra min base i Vårt Land så jeg meg om  etter nye utfordringer. Jeg ble redaksjonssekretær i et fagblad, leder av Oslo-kontoret for en Bergens-avis, samtidig som jeg startet et pressebyrå.

- En dag fikk jeg  en henvendelse fra en tidligere kollega i Vårt Land, Jørgen Bjørnsen. Han lurte på om jeg ville være med å bringe liv i  en nedlagt velavis i Østre Aker: Akers Vel.  Svaret var ja, rett og slett.

Bjørnsen ble syk etter et halvt år, og 26-årige Kielland fortsatte alene.
 
Olav Selvaag bygde Veitvetbyen. 1530 boliger og Nord-Europas største og mest allsidige  handelssenter, med butikker, musikkskole, ungdomsklubb, samlingssal og kirke - og en fremsynt Hjalmar Kielland skjønte fort at her lå det en mulighet for en lokalavis.

- Vi overtok lokaler som en tid hadde vært disponert av amerikanske mormoner, de hadde sitt frelsesbudskap, vi rykket inn med vårt budskap om en grønn, miljøvennlig dal.

Først hadde avisen ett kontor, som også ble brukt som omkledningsrom for kjente artister som skulle opptre i samlingssalen, siden vokste redaksjonsarealet i takt med avisens utvikling.

En fremgang som kom gjennom en innsats man i dag ikke forstår rekkevidden av.
Kielland har ved en anledning sagt at han jobbet med blodsmak i munnen året rundt. Inntektene dekket så vidt utgiftene. Lønn så vel som fritid var et ukjent fenomen. Margit Kielland, som ved siden av arbeidet i avisen jobbet i byen, og ved en anledning overlot hun sin egen lønningspose til  journalisten - uåpnet!

Med to tomme hender
Det er vanskelig å skjønne at det lot seg gjennomføre. I dag har redaktørspirer store pengesekker i ryggen og tenker mer på annonsesalg og økonomi enn å være en troverdig redaksjonell formidler.

Kielland startet opp med to tomme hender og bygde ikke bare en lokalavis, men et knutepunkt og samlingssted for dem som bodde i dalen og de tusener som etter hvert flyttet inn.

- Avisen ble brobyggeren. Det fantes ikke oversikt over tilbudet innen offentlig sektor og de opp mot 100 lag og foreninger som holdt til i dalen.

- Margit hadde full kontroll og formidlet medlemslistene på en gammel Remington - etter hvert som bydelsutvalgene kom. Lokalavisen var datidens databank, et opplysningsforum som alle kunne benytte - og vi tok ikke en rød øre for jobben, påpeker Kielland.

Dalomfattende foreninger
Avisen skapte en ny og felles identitet. Og det var med dette som bakgrunn at redaktør Kielland den 16. september 1960 lanserte navnet Groruddalen som et samlende begrep for avisens dekningsområde, og tilføyde Groruddalen Budstikke som undertittel - senere forkortet til Groruddalen.

- Navnet fremkom som et naturlig valg i et dalføre hvor Grorud var et «bærende» navn - og dette fellesbegrepet ga de mange stasjons- og utbyggingsområder en følelse av et samlende fellesskap og en god identitetsfølelse. En slik identitetsbygging var også kilden til etableringen av dalomfattende foreninger - fremmet og igangsatt av Kielland - som Groruddalen Kunstforening, Groruddalen Historielag, Grorudalen Miljøforum, Kunnskap og Kultur i Groruddalen og Groruddalen Fellesforum. Senere kom Groruddalen Kirkeakademi, forteller Kielland.

Pionertiden på Veitvet foregikk i en annen tidsalder. Redaksjonen benyttet telefonkiosken på hjørnet. Det meste manglet i de første år etter krigen, også telefonlinjer

Først fikk legen telefon, så avisen - mens kjøpmenn på sentret fikk telefon på deling.

- Men hva nyttet det med telefon når det ikke varandresom hadde? smiler Kielland? - Tiden på Veitvet betydde også mye moro. Veitvetuke og store show. Tusener var samlet. Veitvet var udiskutabelt dalens samlingspunk, mimrer Kiellandt.

- Det hadde ikke latt seg gjøre å bygge opp avisen uten den sentrale beliggenheten på Veitvet. Uten Veitvet senter kunne vi ikke ha eksistert. Men etter hvert endret stedet seg som knutepunkt. Det farlige krysset i Trondheimsveien på toppen av Veitvet ble stengt. Ankomsten ble dårligere og stedet mer isolert. Linderud senter overtok som handelsknutepunkt. Både avisen og senteret fikk en dårligere tilgang til publikum og motsatt, forklarer Kielland.

Tiden var inne for å finne et nytt knutepunkt for avisens virke - og det ble på Grorud.

- Men Veitvet vil for alltid ligge meg svært nær. Stedet har en helt spesiell plass i mitt hjerte. Vi brakte ånden fra Veitvet med oss, og den lever fortsatt her i avishuset på Grorud, sier Kielland.