Tilbake til barokken på Linderud gård

Ingeborg Christophersens nydelige fløytespill med blokkfløyte under barokkonserten på Linderud gård forleden, var en overbevisende dokumentasjon av hvor undervurdert dette treblåse-instrumentet er.

For mange av oss har møtet med denne fløyta vært nesten litt triviell og kjedelig. Det viser Ingeborg Christophersen at det slett ikke må være. Dessuten finnes den i flere størrelser. Det fikk publikum på Linderud også se.

 

Et 60-talls mennesker i en fullstappet barokksal, var møtt fram denne litt regnfylte og kjølige sommerkvelden, for å overhøre en barokkonsert for blokkfløyte cembalo og viola da gamba. Sammen med den dyktige Ingeborg møtte publikum Ingrid Beier, som sporty steppet inn på ekstremt kort varsel for å spille cembalo, og italienske Leonardo Bortolotto som håndterte sin gambe på virtuosers vis.

 

Innledningsvis fikk vi høre Sonta prima «La bernabea» av G.A. Pandolfi Meali (fra slutten av 1600-tallet).  Deretter var det Ingrid Beiers tur til å gi publikum en aldeles glitrende oppvisning i cembal-spill der de sprø, fine klangene fra dette flygellignende, antikke instrumentet «trillet » ut i rommet. Hun fremførte en kromatisk fantasi og fuge i d-moll av den ikke ukjente Johan Sebastian Bach. D-moll er for øvrig en toneart vi ofte finner igjen i barokkmusikken.

 

En suite i d-moll av «engelen» M. Marais ble tilsvarende vart fremført av Leonardo Bortolotto og Ingeborg Christophersen, før Leonardo Bortolotto ga publikum en oppvisning i gambe-spill da han fremførte Arpeggio, Adagio og Allegro i d-moll av C.F. Abel, et stykke fra det velkjente Drextel-manuskriptet.

 

Trioen avsluttet det hele med intet mindre enn en Triosonate i G-dur (Allegro ma non presto, Adagio e piano, Presto) av J.S.Bach, selv glimrende orgelspiller og dyktig komponist, men sannsynligvis lite kjent med treblåsernes behov for å få inn luft, noe Ingeborg Christophersen nevnte med et lite hjertesukk fordi innledningen til akkurat dette stykket er en nesten umenneskelig lang tonesekvens  når det spilles med fløyte. Men Ingeborg løste oppgaven glimrende. Til publikums stående applaus beklaget Ingeborg Christophersen at de ikke hadde rukket å øve inn noe eget ekstranummer, men belønnet publikum med å spille den siste delen av sonaten (Presto) en gang til.

Siste saker